Til minne:
IP (N)Effectrix Alva
01.01.2002 - 23.07.2006

Når vi bestemte oss for å skaffe oss en Hellig Birma, kontaktet vi en oppdretter her i nærområdet, og lurte på om hun hadde planer om kull i løpet av året. Hun kunne fortelle at hun hadde kattunger akkurat nå, og det var bare å komme på besøk og hilse på dem. Vi takket ja til det. Vi skulle ikke ha noen katt nå, bare hilse på henne og kattene hennes, og så skulle vi vente til neste kull. Men så kom vi bort til oppdretter Sissel Gjelsten og fikk hilse på Ask, Alva og Adele. Vi satte oss på gulvet og kattungene kravlet over oss som bare kattunger kan. Det var noe spesielt med denne Alva. Hun hadde et nydelig lite blikk med de blåeste blå øyne, og en lang silkemyk pels.
Vi var solgt!

Kattungene var leveringsklare bare noen få uker etterpå, og vi bestemte oss i hui og hast at vi måtte bare ha denne nydelige lille Alva. Vi hentet henne hjem og var sikkert som nye kattungekjøpere flest. Skjemte det lille nøstet bort etter noter og var engstelig for det minste lille nys. Det ble mange meldinger til oppdretter Sissel om både gleder og bekymringer.

Når Alva var ett og et halvt år ventet Sissel sitt andre kull, og vi bestemte oss for at Alva skulle få seg en venn. Etter litt hvesing og knurring i starten, ble hun og Bilbo gode venner. De vasket hverandre, delte seng og lekte sammen. Hun var hele tiden sjefen, og selv om hun ble lei av han innimellom, var det tydelig at de trivdes i hverandres selskap.

Det hele skulle slutte like brått som det begynte. I midten av juli 2006 begynte hun å puste tungt. Det ble verre og verre, og etter en våkenatt reiste vi til veterinæren med henne. Hun ble tatt inn for røntgenundersøkelse. Jeg var knapt kommet hjem når jeg fikk telefon fra veterinæren. Dette var alvorlig og vi kunne miste henne. Hun hadde store mengder væske i lunge og brysthule, og en prøve viste at det var blod. Vi var knust. Veterinæren beholdt henne over helgen og behandlet henne med medisiner.
På mandag ringte veterinæren og sa vi kunne hente henne hjem. Vi trodde hun var frisk og i jublende glede kjørte vi til klinikken. Nei, hun var nok ikke frisk, men hun var bedre, og vi kunne fint behandle henne med medisiner hjemme. Så reiste vi hjem, ganske så skuffet, men hun var da tross alt bedre, hun pustet normalt. Det virket som om medisinene virket og ting gikk den rette veien. Så snudde alt.
Onsdag sluttet Alva å spise helt, og hun virket apatisk. Hun hadde gitt opp kampen... Vi reiste tilbake til veterinæren, og de tok henne inn og tvangsforet henne. Alva var en veldig sta katt, og når vi fikk henne tilbake var det tydelig hvem som hadde vunnet. Men vi skulle fortsette å prøve. Vi reiste hjem å begynte foringen. Etter en misslykket fredag begynte vi å få teknikken på lørdag, og vi fikk i henne noen gram ved hver foring. Men det var ikke mye, og tydelig ikke nok. Hun ble slappere og slappere, og hun begynte å gjemme seg når hun skulle sove. Natt til søndag trodde vi at vi mistet henne. Hun var så slapp at hun ikke kunne gå. Men hun kom seg gjennom natten og virket bedre igjen på søndag. Var det håp like vel?

Mandag formiddag klarte ikke den lille kroppen mer. Vi fant henne bare noen minutter etter at hun sovnet inn. Kroppen var fortsatt varm og hun var så nydelig der hun låg. Hun hadde prøvd å krype under sofaen for å gjemme seg, men kreftene strakk ikke til...

Hun har det nok fint der hun er nå. Hun slipper å lide mer.
Hvil i fred lille Alva.